Fotografi
Share

Vi ba seks fotografer om å velge et av fjorårets bilder fra eget arkiv som har betydd ekstra mye for dem. I denne samlingen med nøye utvalgte øyeblikk får du et unikt innblikk i opplevelser som har gjort sterke inntrykk på seks norske fotografer i 2012. Fotografert og fortalt av Tine Poppe, Marie von Krogh, Asle Haukland, Christian Breidlid, Helge Skodvin og Mona Ødegård.

Fotografi av Tine Poppe

Fotografi av Tine Poppe

Tine Poppe

I romjulen 2012 var kjelleren min location for fotoopptak til kampanjen “Kom Nærmere”. Kampanjen ble gjort i samarbeid med Antirastistisk Senter og skribent Kari Gellein. Femten papirløse flyktninger med lang oppholdstid i Norge skulle portretteres. Det var femten modige mennesker med veldig sterke historier som valgte å stå frem. Alle gjorde veldig dypt inntrykk, men jeg har valgt å trekke frem Yemane.

Yemane (55) har tilbragt 39 år på flukt, de 15 siste årene på asylmottak i Norge. Han flyktet fra Eritrea som 17-åring etter å ha vært aktiv i opposisjonsbevegelsen Eritreas Frigjøringsfront i krigen mellom Eritrea og Etiopia. Eritrea har i mange år vært kjent som et av de verste landene i verden når det gjelder menneskerettighetsbrudd, både i grovhet og omfang. Rapporter forteller om vilkårlig fengsling uten rettergang på ubestemt tid, utstrakt bruk av grove torturmetoder og umenneskelige fengslingsforhold. Til nå har norske myndigheter på samme måte som de fleste andre land i verden ikke tvangsreturnert avslåtte asylsøkere til landet, på grunn av risikoen for reaksjoner fra myndighetene etter retur. Men etter 15 års venting i Norge på et bedre regime i Eritrea, får han heller ikke arbeidstillatelse eller mulighet til å begynne på et normalt liv. Utlendingsnemda sier om Yemane: «Nemnda legger til grunn at det i denne saken må forutsettes at klageren returnerer frivillig, og at det i så fall ikke foreligger omstendigheter som tilsier at han risikerer alvorlige reaksjoner.» Bakgrunnen som opposisjonell, opptredener i norske medier, og det lange fraværet fra fødelandet gjør at Yemane ser det som en umulighet å returnere til Eritrea.

«Jeg går på medisiner for høyt blodtrykk, og jeg er stresset og sliten av å leve på flukt. Jeg har ofret hele livet mitt for å slippe unna å bli drept i Eritrea. Nå vil norske myndigheter kaste meg ut. Gjør de det, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg lever et vanskelig liv, men håper bestandig på en bedre dag i morgen. Jeg går turer og jobber gratis for frivillige organisasjoner for å prøve å få tiden til å gå. Noen ganger går jeg i kirken for å be. Andre ganger snakker jeg med noen av de norske menneskene jeg kjenner. Selv om utlendingsmyndighetene ikke vil ha meg her, er det mange gode mennesker i Norge. Det er jeg takknemlig for.»

39 år på flukt tærer på helsen til Yemane, fysisk så vel som psykisk. Jeg opplever han som betydelig eldre enn andre 55-åringer jeg kjenner.  På tross av et uutholdelig liv har han en rolig mildhet som gjør et dypt inntrykk. Jeg håper inderlig at hans årelange venting snart er over og at han skal få lov til å oppleve et normalt, verdig liv i Norge før det er for sent.

Fotografier av Marie von Krogh

Fotografier av Marie von Krogh

Marie von Krogh

“Hadde jeg vært kristen, hadde jeg bedt for deg”, var varmende ord fra en kollega her om dagen, da en personlig utfordring rammet meg og familien denne våren og i skrivende stund. Jeg tolker det som et uttrykk for omsorg og ønske om å gi håp når man selv kjenner seg maktesløs.

Det var denne omtanken og nestekjærligheten, på tvers av religion, kjønn, alder og bakgrunn, jeg ville sette i fokus da jeg valgte å portrettere mennesker i bønn. I dagspressen er vi så ofte flinke til å sette konflikter, kontraster, forskjeller og motstridende interesser på dagsorden. Klart vi skal gjøre det. Men av og til må vi rydde plass til å vise hva som binder oss mennesker sammen, hva vi deler. Hva som gjør oss først og fremst til medmennesker og gode naboer.

Portrettserien sto på trykk over tre sider i Stavanger Aftenblad nyttårsaften. Menneskene jeg møtte hadde ulikt forhold til det å be. For noen av dem er bønnen som en intim og fortrolig samtale med sin Gud, for andre er den den faste rytmen, den rolige pulsen i hverdagen. Men felles for dem er bønnen som et uttrykk for nestekjærlighet og oppmerksomhet overfor medmennesker. Og et grunnleggende behov for fellesskapet. Og som Arnfinn Harams tekst, som jeg finner i Morgenbladet fire dager senere, uttrykker det: “På mange måtar utseier bøna noko representativt for den menneskelege livssituasjonen. Sjølv om ytre harmoni og tryggleik kan synest å vere godt etablert, finst angsten der i kulissane (…) Når mennesket sluttar å be, er det ikkje fyrst og fremst ein nedtur for den religiøse statistikken. Det er ein nedtur for humaniteten.”

Fotografi av Asle Haukland

Fotografi av Asle Haukland

Asle Haukland

2012 var året da hjertebarnet mitt gjennom flere år, boken “G-moll”, endelig skulle fullføres og gis ut. Etterhvert som tiden gikk, ble dette arbeidet tyngre og tyngre, mentalt. I tillegg til å være en ganske dyster materie å jobbe med, krevde perfeksjonisten i meg stadig at ting skulle gjøres litt annerledes: pirke litt her og pirke litt der. Uavbrutt. En morgen tvang jeg meg selv til å innse at nok var nok: “i dag blir det siste bildet tatt (punktum)”. Jeg drog til en lerkeskog på Ogna, på en høstlig, våt dag. Jeg ble der lenge. Opplevelsene av lukter og lys var helt magiske denne dagen. Det luktet av liv – men samtidig av dødt løv og forgjengelighet. Dette blandet med et høstlys som kjærtegnet de våte trestammene ga en opplevelse av takknemlighet for at jeg “er her og nå”. Dette bildet ble det siste til boken, og markerer slik slutten på et viktig kapittel for mitt år 2012.

Fotografi av Christian Breidlid

Fotografi av Christian Breidlid

Christian Breidlid

Fotografiet er hentet fra en serie som viser atom– og kullkraftverk i Frankrike, Belgia og Storbritannia. Rent visuelt var min interesse å skape bilder der kraftverkene bryter landskapet eller beboelsen. Samtidig ønsket jeg å skape et skremmende bilde med den fysiske nærheten og dermed vise hvor avhengig de fleste husstander er av disse typer energi.

Grunnen for at jeg valgte akkurat dette bildet er fordi alle elementene falt på plass og gav det stemningen jeg lette etter. Utenom det visuelle, er stedet, Didcot i Oxfordshire, Storbritannia, interessant da kullkraftverket bygges om til atomkraft. Dette gjøres mange steder i Europa og er del av EUs plan for å redusere CO2 utslipp. Dette gjøres selv om det finnes teknikker for å trekke ut karbondioksid fra blandinger med andre gasser og dermed fjerne dem på en miljøvennlig måte. Disse metodene har vært kommersielt kjent, bevist og brukt i tiår. En annen vesentlig faktor som sjelden blir tatt i betraktning i diskusjoner om atomkraft, er utdragelsen av såkalt ’yellow cake’, hvilket brukes til atomspalting, som er meget miljøskadelig og dets transport rundt jorden.

Serien er ikke en kritikk, men en observasjon om hvordan ting er.

Fotografi av Helge Skodvin

Fotografi av Helge Skodvin

Helge Skodvin

2012 var for min del et knall år. Jeg fikk jobbe mye med mitt 240-landskap prosjekt. Og jeg ble medlem i Moment Agency. På slutten av året kom en kjempeopptur da jeg fikk vise bilder på Trondheim Dokumentarfestival. Det ballet på seg utover hele året. Min favoritt måte å jobbe på er med langsomme og godt planlagte dokumentarprosjekter. Men ett av de beste bildene fra fjoråret kom som et resultat av ren flaks. Jeg vet ikke hva det er, men jeg har alltid vært redd for menn uten hår. Det er kanskje noe med at menn uten hår ofte kompenserer med å være overdrevent macho, eller utstråler en voldsom selvtillit. Og begge de tingene sliter jeg med. Og er fasinert av. Når Ståle Solbakken er ekspertkommentator i et fotballstudio blir jeg bare sittende å se på hodet. Uansett. En dag i oktober var jeg på jobb i Oslo for et shippingselskap. Jeg ruslet rundt i lokalet og så denne skallen stikke litt obskønt opp over skapene. Å, lykke!

Fotografi av Mona Ødegård

Fotografi av Mona Ødegård

Mona Ødegård

Bildet jeg har valgt ut er ett snapshot fra sommerferien min i Nerja, Spania 2012. Det er av Mamma og hennes nye mann Bjørn Erik. I sommer hadde de vært sammen i hele 10 år, og Mamma har hatt lyst til å gifte seg med Bjørn Erik veldig lenge. Til slutt gav han etter, og fridde i ferien. Dette bildet ble tatt den siste dagen vi var der. Mamma har hatt vannskrekk hele livet, etter å ha blitt dyttet ut i bassenget av en ond svømmelærer da de skulle lære å stupe. Men denne siste dagen så klarte Bjørn Erik etter årlige forsøk, å endelig få henne til å flyte..! Plutselig så jeg de to flyte sammen. Det var et utrolig rørende syn, med tanke på at Bjørn Erik hadde fridd ett par dager før! Jeg rakk såvidt å fiske opp telefonen og knipse dette ene bildet.

Det endte med at vi brukte dette bildet på invitasjonen til deres vinterbryllup som sto i februar 2013.

Share

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Spetakkelet

Bjarte Edvardsen

En rogalending som har forvillet seg inn i de svenske skoger der han jobber som en fotograf i Umeå. Du kan følge Bjarte på Instagram.