Fotografi
Share

En fotojournalist som utforsker det hverdagslige og som har sin base på Skrova i Lofoten. Velkommen til et reflektert og dyptgående intervju med Eivind H. Natvig.

Hei Eivind og velkommen til dette intervjuet på Spetakkel. Endelig! får jeg vel si, for dette intervjuet har vært i gjære en god stund. Først er vi på Spetakkel såklart nysgjerrige på hvem du er, så da tror jeg i grunnen det er best at jeg gir den usynlige mikrofonen videre til deg og lar ordet være fritt.

Min valuta er frihet; fotografiet gir den. Å kunne bo hvor som helst i verden, nå i Lofoten. I omgivelser der inspirasjonen kommer fra fjellet og havet, freden og roen, helt til telefonen ringer. Brått røskes den rolige hverdagen opp og så plutselig sitter jeg på hurtigbåten over vestfjorden. Starten på en sju timers reise til Oslo for et par hektiske dager på vei til reportasjejobb i Sibir. Den uforutsigbare tilværelsen er som en drøm. Kontemplerende i Lofotens natur og så i neste øyeblikk i full konsentrasjon i noe nytt og ukjent. Jeg føler meg som verdens heldigste som blir inkludert i familier over måneder og år, eller som da vi gikk over grensen til Libya for nesten nøyaktig to år siden. Inn i det ukjente med adrenalinet og eventyrlysten som følgesvenn; en observatør av historien som utspilles og skrives rett foran øynene.

Sognepresten i Lurøy, Anders Rosland. Fotografi: Eivind H. Natvig

Sognepresten i Lurøy, Anders Rosland. Fotografi: Eivind H. Natvig

Hvorfor er du en fotograf?

Det begynte sikkert med eventyrlyst. Det var spennende å oppdage og gøy å mestre. Nå har det utviklet seg til lykke. Å treffe alle disse underlige menneskene med alle deres fremmede tanker de kan fortelle. Som lever liv jeg ikke visste levdes før jeg har stått sammen med dem. Som bor på steder det ikke er mulig å forestille seg før man har sett dem. Å slippe inn, få lov til å delta, bli inkludert og i tillegg fotografere livene deres. Nye impulser og nye perspektiver, kunnskap og lærdom; alt fordi jeg bruker kameraet til å fortelle historier.

Historier som finnes overalt.

Nesten vanskelig å forstå at det kan gå an.

Nærmest uansvarlig og muligens også litt frekt å ikke ta imot disse invitasjonene fra folk.

Våpenlageret i Rajma utenfor Benghazi har eksplodert. Fotografi: Eivind H. Natvig

Våpenlageret i Rajma utenfor Benghazi har eksplodert. Fotografi: Eivind H. Natvig

Fortell oss om ditt personlige prosjekt om Norge, Du Er Her No. Hvordan fikk du idéen til dette prosjektet?

Det tok mange år før det ble en idé. En ekte idé. De første spirene ble sådd i periodene jeg bodde mesteparten av året i Sør Asia og returnerte til en kombinasjon av skuffelse og irritasjon over hvor kalde og reserverte nordmenn er. I 2010 ble jeg ansatt i Kommunal Rapport og forsto at Norge var så mye mer. Sammen med skrivende kollega Tone Holmquist skildret jeg kommuner visuelt og sammen pushet vi grensene så langt vi klarte i eksperimenteringen av subjektive skildringer. Det var etter et år med sånne jobber det ble tydelig at jeg var på sporet av noe. Det er de vanskeligste, skumleste og mest tilfredsstillende oppdrag jeg noensinne har gjort. Jobben i Kommunal Rapport varte ikke lenge, men eventyrlysten for Norge var etablert.

Da jeg senere ble med i Norwegian Journal of Photography slapp jeg alt annet og reiste ved hjelp av stipender fra Fritt Ord og Norsk Kulturråd på heltid i Norge, det var på slutten av denne reisen jeg havnet i Lofoten. Jeg forsto at forutintattheten om Norge var feil, det var Oslo jeg kjente. Du Er Her No har vært et oppgjør med mine egne fordommer der jeg bodde hjemme hos folk og lette etter hverdagen og det selvfølgelige. Det vi ikke engang tenker over.

Stigfossen, Trollstigen. Fotografi: Eivind H. Natvig

Stigfossen, Trollstigen. Fotografi: Eivind H. Natvig

Min valuta er frihet; fotografiet gir den.

Jeg får en følelse av å være på en roadtrip gjennom Norge når jeg ser gjennom denne bildeserien. Men jeg antar dette er et resultat av mange flere enn én. Hvor ofte får du tid til å gjøre disse utfluktene?

Alle utflukter er potensielt en del av helheten. Siden det startet med en reise til Førde for å besøke en kompis i 2009 har alle reiser i Norge vært sånn. Det har ikke vært noe definert skille mellom mitt liv og mitt virke de siste årene, men fra sommeren 2011 til sommeren 2012 gjorde jeg ikke noe annet enn Du Er Her No, tilnærmet ingen oppdrag eller distraksjoner utover det å være på reise og leve relativt impulsivt. Jeg har vært i veldig store deler av Norge, men har litt dårlig samvittighet overfor Troms som er veldig dårlig representert. Sånn er det å la tilfeldighetene styre. Det er lett å planlegge ihjel, men da føler jeg at et hverdagsprosjekt vil miste veldig mye av både magien og troverdigheten. De aller beste bildene har bare blitt sånn fordi jeg tilfeldigvis var der og har evnen til å fange det med et kamera.

Oslo. Fotografi: Eivind H. Natvig

Oslo. Fotografi: Eivind H. Natvig

Den særegne stilen som går igjen i prosjektet Du Er Her No slår meg som uortodoks, hverdagslig og utrolig stemningsfull. Jeg har også sett denne stilen komme til uttrykk i Magasinet Plot, bl.a. i en 22-siders bildereportasje om en prest som har havgapet langs Helgelandskysten som arbeidsplass. Kan du fortelle litt om hvordan du selger slike ambisiøse reportasjeidéer til redaktører?

Tusen takk. Det er så hyggelig å høre sånt. Da fungerer det jeg ønsker og håper. De siste årene har jeg prøvd å etterstrebe et mantra om at hverdagen er nok. Den spissingen av hverdagen som mediene bedriver er unødvendig i de formatene jeg arbeider. Det normale er mer enn nok, kanskje spesielt fordi det som er normalt for meg ikke er det for deg. Når jeg jobber i Norge er det ekstremt viktig for meg at de menneskene jeg skildrer kjenner seg igjen i det jeg forteller, at det å gi litt ekstra gass ikke er nødvendig. For oss vil det en reindriver på finnmarksvidda gjør være ekstremt, men da er det jo nok å bare skildre det som det er og ikke sette på ekstra utropstegn for å understreke det. Helgelandsreportasjen startet jeg på til påske i fjor og viste den ikke til noen før jeg solgte den inn som en reportasje til Plot seks måneder senere. Jeg reiste dit som en del av Du Er Her No-turen min og var veldig usikker på om jeg turte trykke den noe sted fordi jeg var så redd for at noen skulle gjøre tabloide grep og jazze den opp til noe den ikke er. Helgelandskysten er vakker og voldsom, men det er viktig å huske at den også er hverdag for folk. Selv bor jeg i et lite øysamfunn der vi regelmessig er værfast og prisgitt elementene og det har vært en viktig utdanning for å forstå noe om hva som faktisk er hverdag. Jeg solgte det altså inn etter at det hadde oppnådd kritisk masse i stedet for å selge en idé i forkant; jeg grøsser av tanken på hva slags reportasje det hadde blitt av “RIB-Presten” dersom den skulle vært laget innenfor arbeidstiden til en redaksjon.

Raudaberg, Sogn og Fjordane. Fotografi: Eivind H. Natvig

Raudaberg, Sogn og Fjordane. Fotografi: Eivind H. Natvig

Finnes det flere magsiner som gir deg såpass frie tøyler, som jeg har inntrykk av at Plot gav deg i dette tilfellet?

Nå har jeg samarbeidet med Magasinet Plot i to år og det har vært eventyrlig å jobbe med fotosjefen Marie von Krogh. Vi har begge utviklet oss både visuelt og personlig. Marie har vært og er en utrolig god sparringspartner og hun, og Plot, tør å gå ukonvensjonelle veier. Selvsagt under forutsetning at årsaken alltid er innholdet i saken og at vi gjør det vi kan for å formidle det ypperste og ærligste vi makter. Jeg har aldri jobbet med noen her i Norge som tør, som vil, som ønsker så mye, og som hører på argumenter og idéer som kanskje ikke bare bekrefter eksisterende fordommer.

Rød sau, Jæren. Fotografi: Eivind H. Natvig

Rød sau, Jæren. Fotografi: Eivind H. Natvig

De siste årene har det vært utfordrende tider for mange magasiner. Samtidig har jeg sett et tydeligere kvalitetsfokus fra mange kanter, som allerede nevnte Plot er et godt eksempel på. Hvordan ser du på de siste årenes utvikling i journalistverden og dessuten på din egen framtid som fotograf?

Jeg tenker ikke så mye på det og jeg holder for det meste i mine egne tøyler. De siste årene har jeg vært så heldig at stipender har finansiert arbeidet mitt i kombinasjon med dedikerte kunder som Magasinet Plot. Det har vært godt å bremse livet, kjenne at det ikke er noe hastverk og å jobbe saktere. Å flytte fra Oslo har vært en viktig del av dette, både av økonomiske årsaker, men også fordi det er mindre mas. Da jeg var på reisefot med Du Er Her No lærte jeg mye om både Norge, Oslo-pressen og egne ønsker. En bieffekt av prosjektet var at jeg endte opp med å flytte base fra Oslo til en liten øy uten fastlandsforbindelse i Lofoten. Vi lever billig på en vakker øy, omringet av vakker natur med gode folk og av alle ting å finne på en slik øy, et godt fotomiljø med dyktige og spennende mennesker. Fremtiden er så langt unna at det ikke er godt å si hva den vil bringe, men jeg har fått noen tilbud jeg vurderer veldig alvorlig. Det viktigste vil alltid være å fortsette med oppdagelsene, leken og så lenge jeg har fortellerglede og anledning til å holde på skal jeg si takk hver dag.

Barnebryllup i Uttar Pradesh. Fotografi: Eivind H. Natvig

Barnebryllup i Uttar Pradesh. Fotografi: Eivind H. Natvig

Det normale er mer enn nok, kanskje spesielt fordi det som er normalt for meg ikke er det for deg.

Kort og godt: Hvordan er livet som fotojournalist? Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut, om det finnes slike?

For meg finnes det ikke lenger vanlige arbeidsdager. For en tid tilbake måtte jeg skildre en vanlig dag på kontoret for en student som skal komme til meg å ha praksis. Redaksjonsdagene mine, om jeg kan kalle de det, bærer kanskje ikke preg av å være arbeid. Det blir dager med kombinasjon av nyheter, dokumentarer, tur med hunden, research, bestilling av materiell, testeksponeringer. Noe av det viktigste er kanskje tiden i naturen der roen til å tenke og utvikle idéer og prosjekter setter virkelig fart. I tillegg er det mye administrasjon av Moment og alt fra mørkeromsarbeide til printing av bilder. På Skrova der vi bor holder også Fotobrygga til som har gitt anledning til å ta opp film- og kjemiarbeid etter mange år, og storformatprinter til testprinting og arbeidskopier. Når jeg fotograferer er det ingen standarddager- eller uker. På reportasjereiser foretrekker jeg å bruke mest mulig tid ute på eventyr og minst mulig på hotellrom. De siste årene i Norge har jeg også bodd mye sammen med de jeg skildrer. De har på noen tidspunkter blitt venner og viktige mennesker i livet mitt, da begynner det virkelig å bli spennende å jobbe.

Tor. Fotografi: Eivind H. Natvig

Tor. Fotografi: Eivind H. Natvig

Du nevner administrasjon av Moment Agency, det skandinaviske bildebyrået. Kan du fortelle litt om når og hvordan det kom seg at du ble inkludert i byrået?

Det var en periode byråene skulle prøve å ha en slags faste tilknyttede leverandører, som ikke var fulle medlemmer promotert på nettsider etc, men som hadde distribusjonen og sitt arkivsalg der. Moment ville også prøve dette og en eller annen gang i 2007 fikk jeg en hyggelig epost fra Markus Marcetic som spurte om jeg ville være med på det. På den tiden var jeg distribuert av et byrå som het World Picture Network, men følte at et mindre skandinavisk byrå ville være spennende, så jeg skiftet dit. Noen år senere ble network-ordningen til Moment nedlagt og det ble en utskifting av medlemmer som dannet grunnlaget for den gjengen vi er nå med de siste medlemmene som kom inn i 2012.

De siste årene i Norge har jeg også bodd mye sammen med de jeg skildrer. De har på noen tidspunkter blitt venner og viktige mennesker i livet mitt, da begynner det virkelig å bli spennende å jobbe.

Er Moment Agency som et skandinavisk svar på Magnum Photos, eller er det vesentlige forskjeller mellom byråene med tanke på hvordan de jobber for fotografene sine?

Jeg tror vel svaret på det både er ja og nei. Vi eier og driver byrået selv og vi eier alle våre rettigheter og vi er et fotografstyrt byrå, men vi er skandinaviske og har ikke kontorer i mange land og ansatte. Nå er det Chris Maluszynski og jeg som formelt driver Moment, men vi har ingen ansatte, derimot har vi et nettverk av byråer og agenter i utlandet som selger våre reportasjer i sine individuelle språksegmenter for oss. Moment i seg selv er lite og relativt demokratisk styrt selskap der de individuelle styrkene fører til et utrolig mangfoldig og godt felleskap, både faglig og kreativt. For meg er det et privilegie å være i et sånt felleskap. Der idéer testes og diskuteres både på individuelt plan og kollektivt som for eksempel vårt felles jubileumsprosjekt Scandinavian Moments. Sånne skal vi lage flere av fremover, og diskusjonene for nye fellesprosjekter har allerede startet parallellt med progresjon på bokutgivelsen for Scandinavian Moments.

Eidsvoll. Fotografi: Eivind H. Natvig

Eidsvoll. Fotografi: Eivind H. Natvig

Jeg har begynt å få for vane å inkludere et umulig spørsmål på tampen av hvert intervju, og du slipper jammen meg ikke unna du heller. Kan en fotojournalist være kunstner også?

Selvfølgelig, men det er ikke en selvfølge. I Norge er det en veldig vanskelig kombinasjon. Her til lands har det eksistert nærmest vanntette skott mellom de forskjellige grenene av fotografi og det å ha arbeidet eller å arbeide i journalistikken er på mange måter en belastning dersom man ønsker å bli tatt seriøst i en annen gren av fotografiet. Den gamle og utdaterte holdningen til pressefotografiet er kanskje en av våre største hemsko.

Det finnes og har eksistert så fantastiske fotografer innen journalistikken i mange år. Bilder Johan Brun tok på 50- og 60-tallet som i sin samtid var så langt forut og banebrytende, Arnt Sneves arbeid fra Lofoten, men også fra dalfører på vestlandet på 60-, 70- og 80-tallet. De strevde kanskje med å bli forstått da fordi de brøt grenser. De står sin prøve den dag i dag, men å se dem i sammenheng med den tiden de arbeidet er fantastisk. For meg er det de gjorde kunst. Se på Oddleiv Apneseth i dag, og Rune Eraker som stiller ut portretter og dokumentarfotografi i kunstmuseer. De kan begge spores i journalistikken og dokumentarismen, men presenteres i kunstsammenheng.

Journalistikk er en metode og fotografiet er et verktøy, det kan brukes til så uendelig mye mer enn kun å registrere og det kan definitivt være kunst.

Tusen takk Eivind for at du stilte opp til dette intervjuet på Spetakkel og for at du delte så mye av din fotograf- og livsfilosofi med oss. Du som vil fortsette å utforske Eivinds bildeverden kan gjøre det på www.duerher.no og på ehn.photoshelter.com.

Share

En kommentar på “Intervju: Fotografen Eivind H. Natvig

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Spetakkelet

Bjarte Edvardsen

En rogalending som har forvillet seg inn i de svenske skoger der han jobber som en fotograf i Umeå. Du kan følge Bjarte på Instagram.