Fotografi

Intervju: Redaktør Nina Strand fra Objektiv


Share

Objektiv er et tidsskrift for kamerabasert samtidskunst. Fokus? 100% innhold. 0% teknikk. Men hvorfor blir det plassert feil i Narvesens magasinhyller? Finn ut dette og mer i dagens intervju med redaktør Nina Strand.

Hei Nina Strand, og velkommen til dette intervjuet på Spetakkel. Først har vi veldig lyst å bli bedre kjent med deg. Hvilken bakgrunn har du og hva gjorde du før du ble redaktør for Objektiv?

Jeg har jobbet som fotograf og skribent siden 2001, jeg har utgitt noen bøker, en fotobok og to skjønnlitterære – og så har jeg bodd i København i mange år hvor jeg arbeidet som en slags frilanskulturfotojournalist for ulike norske aviser og blader. Jeg har også skrevet om foto og videokunst for Dagbladet siden 2006 så jeg begynte å pushe kunsten til folket allerede der.

Cover, Objektiv, Nina Strand

Hvordan vil du sammenligne redaktørrollen mot roller i tidligere prosjekter du har vært involvert i?

Jeg var med å utforme omleggingen av bladet Kvinnejournalen til FETT, og var bilderedaktør i de to først nr, så jeg hadde litt erfaring med tidsskrift fra tidligere. Og siden jeg har levert mange ulike saker til såpass ulike steder, faller redaktørrollen naturlig. Jeg har også sørget for å ha gode kunsthistorikere i redaksjonsrådet som er bra å sparre med om de mer akademiske essayene. Objektiv teller jo verdens minste redaksjon, med meg og Sara Larsen Stiansen som redaksjonssekretær, samt et råd og hjelp fra Morten Andersen, Ida Kierulf, Bjarne Bare, Susanne Østby Sæther og Line Ulekleiv – og det funker!

Gode fotobøker kan sammenlignes med en skjønnlitterær roman, de har ofte tatt like lang tid å ferdigstille og utvikle – og jeg ser på de som en utstilling eller en installasjon i seg selv…

Det fantes et tomrom i norske magasinhyller før dere lanserte Objektiv, et tidsskrift for kamerabasert kunst. Et usynlig tomrom, men allikevel. Som et eksempel kan jeg aldri tidligere huske å ha lest et magasin som har dedikert så mye plass til bokomtaler for kunstneriske fotobøker. Ganske underlig med tanke på at det er en tradisjonsrik sjanger som ikke heller ser ut til å dale i popularitet.

Gode fotobøker kan sammenlignes med en skjønnlitterær roman, de har ofte tatt like lang tid å ferdigstille og utvikle – og jeg ser på de som en utstilling eller en installasjon i seg selv – så en grunn til å starte Objektiv var for å skape et forum der fotobøker kan få den oppmerksomheten de fortjener.

Bokanmeldelse, Objektiv

Finnes det utenlandske tidsskrifter med samme grunntanke som har inspirert fram Objektiv?

To venner av meg bestilte opp alle back issues av sitt favorittblad Photoworks da jeg startet tidsskriftet, og det ble jeg så glad for! Vi har også lånt “on your mind” -spalten (ulike mennesker innen kulturfeltet skriver om et bilde de ikke får ut av tankene) fra det velkjente tidsskriftet Foam, hos oss heter den Sinnbilde og er i starten av hvert nummer som en oppvarmer for hele nummeret, jeg liker å lese om andres subjektive bildeopplevelser. Det skal presiseres at vi låner spalten med Foam-redaktørens velsignelse. For tiden leser jeg mest Frieze og Artforum. Kunst altså, ikke kun kamerabasert.

Sinnbilde, Objektiv

Selve navnet på tidsskriften fører tankene i en teknisk retning mens inneholdet utelukkende er kunstnerisk. Hva er idéen bak navnet Objektiv?

Det spiller jo både på objektivet, som mye av kamerabasert kunst er nødt til å forholde seg til, men også det å være objektiv, og jeg liker ord som betyr flere ting. (Vi samarbeider for tiden med bl.a et dansk tidsskrift som heter Filter, og jeg vet om et svensk som heter Vidvinkel, så det virker som om redaktører for denne type tidsskrift har dårlig fantasi. Navnet forvirrer også Narvesenansatte som plasserer tidsskriftet ved siden av Naturfoto-blader….)

Hvordan føler du at Objektivs utvikling har vært fra det første nummeret fram til nå og hvordan har responsen fra leserne vært?

Vi opplever en enorm pågang, og fikk nettopp forhøyet støtte fra alle de fond som støtter oss, det er utrolig fint! Vi har nettopp fått nye utsalgssteder i Stockholm og Malmø,  og i sommer sendte vi alle numre på forespørsel til MoMAs bibliotek -og jeg mener det er takket være den fantastiske gjengen som er med. Jeg vil si at utviklingen går skarpt oppover – det eneste vi mangler er flere annonsører slik at vi kan få ressurser til å oversette tekster, lage en engelsk utgave og på den måten komme enda bredere ut i verden…

Ed Ruscha, Objektiv

Objektivs startfase har vært i en tidsperiode hvor det har vært viktig for printede medier å henge med i den digitale revolusjonen. Objektiv gis ut både som printet utgave og en digital utgave. Hvordan ser du på balansen mellom disse to i framtiden? Hvor stort er Objektivs opplag i forhold til antall lesere av nettutgaven?

Vi kommer ikke ut på nett, vi har ikke ressurser og skal heller ikke være et tidsskrift på nett, men vi får gode tilbakemeldinger på å ha lagt ut tidligere numre på hjemmesiden. Meningen med tidsskriftet er å lage det samme rommet for den kamerabaserte kunsten som Vinduet og Vagant er for litteraturen, og tidsskriftet er og skal være på papir. Om enn ikke glanset.

Hva var dine høydepunkter fra årets Paris Photo og hvordan vil du sammenligne festivalen med andre fotofestivaler i Europa? Og har du en teori på hvorfor nettopp Frankrike har såpass mange respekterte festivaler?

Hm, jeg har ikke noe godt svar på det siste, men høydepunktet på denne festivalen var stå på MELKs stand på Nofound, de arbeider så seriøst med ung, skandinavisk kunst og det var fint å se hvor mange som var der.  En japansk kunstinteressert var innom og kjøpte med siste nummer av Objektiv, han forsto ikke et ord men ga tommel opp likevel. Messen Nofound har, etter min mening, mer energi og nyskapning over seg enn den tradisjonelle Paris Photo inne i Grand Palais – jeg er ikke sikker på hvor viktig det er å ha en egen festival for fotografi lenger, om den ikke gjør mer for å utvide feltet.  Ett høydepunkt var verket til Amalia Pica på LACMAs stand, hun hadde hengt opp en slags plakat rett på veggen, som var et flott statement. Jeg likte også at Concresco av Davis Galjard vant en fotobok-pris på messen, boken er selvpublisert og det bør være et tydelig signal om at selvpublisering er en bra måte å få sine bilder/prosjekter ut på.

Nå har vi kommet fram til det vanskeligste spørsmålet i dette intervjuet. I den kommersielle verden finnes det en del faktorer man kan måle suksess i. Dette er ikke like lett ut ifra et kunstnerisk perspektiv. Og det vil man kanskje ikke heller; kunsten er først og fremst til for kunstnerens behov for å uttrykke seg og bare det at kunstneren lykkes med å uttrykke seg visuelt kan være suksess nok. Men behovet for å få vist fram arbeidene sine kan være like stort som i den kommersielle verden. Hva er dine beste råd for hvordan man lykkes med dette, og i det hele tatt; hvordan lykkes man som en fotokunstner? Som et eksempel, kan du sette fingeren på noe du mener går igjen i kunsten som blir presentert i Objektiv?

Hvordan lykkes som fotokunstner? Jobbe, jobbe, jobbe, jobbe og jobbe. Ikke gi opp. Jobbe litt mer. Du må bare prøve å bli kunstner om du ikke klarer å la være. Og for Guds skyld: Du MÅ ha noe viktig på hjertet. Jeg har nettopp undervist en liten bunke studenter i høst og de som ikke klarte å formulere noe rundt hva prosjektet deres handlet om har tapt, om ikke du har noe å si med prosjektet ditt, hvorfor skal folk se det?

Det er jo også interessant at John Stezaker vant Deutsche Börse Photography Prize i år – uten å ha tatt et eneste bilde – et signal om at man må hele tiden tenke utenfor bildet, som fotokunstner mener jeg at teknik ikke er viktig, men at man lager noe som tar mediet et skritt videre, som reflekterer over hva et fotografi egentlig er.

Tusen takk Nina Strand for mange interessante svar, og for at du tok deg tid til dette Spetakkel-intervjuet!

www.objektiv.no

 

Share

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Spetakkelet

Bjarte Edvardsen

En rogalending som har forvillet seg inn i de svenske skoger der han jobber som en fotograf i Umeå. Du kan følge Bjarte på Instagram.