Annet, Inspirasjon og tips, Kommunikasjon, Reklame

Seks ting jeg lærte av å løpe maraton


Share

Det finnes noen likheter mellom å gjennomføre en idé og å løpe et maraton.

Advarsel: Spor av snikskryt og pretensiøsitet kan forekomme

I sommer løp jeg mitt aller første maraton. Jeg hadde valgt meg ut et skogsmaraton i Nordmarka. Litt fordi at det å løpe 42 kilometer gjennom skog og grusvei visstnok var mer skånsomt for beina enn asfalt.

Det føltes ikke skånsomt. Det var helt for jævlig vondt i kropp og sjel. Det var kjedelig. Det var gøy. Det var lærerikt.

Når du løper et maraton, tvinges du til å underholde deg selv i tre-fire-fem-seks timer, avhengig av hvor fort du løper. I tillegg raser hele følelsesspekteret ditt konstant gjennom kropp og sjel. Inni denne fire timer og førtiseks minutter store tåken av tanker og følelser, så var det spesielt én tanke som stadig kom tilbake; å gjennomføre en idé er som å gjennomføre et maraton. Her er noen tanker om hvorfor:

 

  1. Du blir ikke kvitt tanken om å faktisk gjøre det

Å bestemme seg for å løpe et maraton er som regel ikke et valg man tar over natten. Det begynner gjerne som en sprø tanke mens man står i dusjen. Kanskje jeg skulle løpt maraton? Deretter kommer den klassiske ”æsj nei faen heller”-tanken, og så skylles tanken om maraton ned i sluket. Men så kommer den samme tanken tilbake noen uker senere. Igjen og igjen.

Det er som en irriterende kløe på ryggen du ikke når helt frem til. Det er da du vet at du er inne på noe. Plutselig står du på Löplabbet og diskuterer løpeteknikk og høydeprofiler med en svenske mens du nikker høflig og later som du forstår all løpelingoen. Dagen etter løper du gjennom en skog. Det er lørdagsmorgen, du har nye joggesko på beina og du kjenner at kløen endelig begynner å avta.

Den samme kløen kommer i det man får en idé til et design, et filmmanus, et konsept, en låt, osv. Du dytter vekk tanken om å ta på deg dette ambisiøse kreative prosjektet ditt, eller om å få gjennom idéen hos en kunde. Tanker som ”de kommer aldri til å gå for det” og ”dette har jeg ikke tid til” melder seg. Og det klør og klør og klør…helt til du begynner å klø kløen. Før du vet ordet av det står du på startstreken, i dette tilfelle i et møterom fullt av viktige mennesker, klar til å pitche idéen din. Klø kløen.

Det er gøy å løpe maraton. Se så gøy vi har det. Gøy.

Jeg smiler, men jeg er egentlig psykotisk i foto/gjerningsøyeblikket

 

    2.  Du må virkelig ville det

Maraton krever en viss mengde med utholdenhetstrening. Man må løpe og hate og løpe og hate og fryse og svette og hate og løpe litt til. Du vet at du når som helst kan sette deg ned og ta en vaffel og bare drite i alt. Men da kommer kløen tilbake. Du kan selvfølgelig akseptere kløen og bare ignorere den. Tilslutt blir det bare med tanken, som så mye annet. En tanke som blir litt svakere for hver dag som går, men som aldri forsvinner helt, og som kommer til å irritere deg ekstra mye når du runder 90.

Å gjennomføre det prosjektet ditt som du har tenkt så mye på, krever mye utholdenhet. Det er mange hinder på veien; idétørke, avslag, tid og mangel på energi, for å nevne noen få. Da må det være noe annet i bunn som motiverer deg gjennom det hele. Da jeg begynte treningen til skogsmaratonet, fant jeg ut at de som fullførte fikk en kaffekopp i premie. Jeg elsker teite premier, så jeg klarte å gjøre kaffekoppen til hovedmotivasjonen min gjennom hele treningen. Eventuelle helsegevinster ble sekundært. Kaffekoppen ble målet. Finn ut hva din kaffekopp er.

Å pumpe samtlige sosiale medier med skrytebilder er en av mange grunner

Å kunne pumpe samtlige sosiale medier fulle av skrytebilder er et av mange mål

 

  1. Du klarer mer med noen i ryggen

Under opptreningen var jeg så heldig at jeg hadde en kompis som hadde løpt et par maraton før. Han hadde gode tips til gjennomføring og trening, og vi løp en del sammen. Han var også veldig god å ha når kaffekoppmotivasjonen begynte å avta og bakkene ble lange.

Når du påtar deg prosjektet ditt, så finn noen som kan dytte deg opp opp de lange bakkene. Det kan være skikkelig dritt å føle seg helt alene midt i et stort prosjekt. Da er det fint å ha noen som vinker deg videre og som holder blikket ditt på kaffekoppen. Finn noen som gidder å bli med.

Brennende zombie - den ultimate treningspartneren

Perfekt makker

 

  1. Du må belønne deg selv underveis – ikke tilslutt

Det tok rundt fem-seks måneder før jeg kom meg i maratonform. Noe av det viktigste jeg lærte var at selv om kaffekoppen var et bra sluttmål, så må man gi seg selv noe underveis for å holde trykket oppe. Min løsning var godteri. Sjokolade med puffet ris er min personlige meth og heroin. Klarte jeg tre dager med trening i uken, kjøpte jeg inn så mye sjokolade med puffet ris atte hjælp. Under selve maratonet så belønnet jeg meg selv med godis for hver femte kilometer. Jeg holdt på å kaste opp, men jeg ville ha det. Jeg måtte ha det.

Vær snill med deg selv mens du jobber med prosjektet ditt. Ta deg en fyllekule, reis bort, feir milepæler. Noe som bringer meg til mitt neste punkt:

 

  1. Du blir drittlei. Ta pauser

Kaffekopp eller ei – du kommer til å bli drittlei. Ta en liten pause og gjør noe helt annet. Men ikke glem kaffekoppen.

tumblr_n2uyziBtzz1qbrtsbo1_250

 

  1. Gjennomfører du, får du lyst til å gjøre det igjen

Da jeg kom i mål, var min første tanke ”Aldri igjen”. Egentlig var det ”faens dritt” men det ødelegger poenget mitt. På banketten etter løpet nevnte noen at hvis de skulle gjort det igjen, så måtte det vært et stort et i utlandet, som New York eller Paris eller noe lignende. Og da begynte tankene å melde seg. Kløen kom tilbake. For man glemmer hvor jævlig det var. Det som henger igjen er gleden over å ha fullført, og selvfølgelig gleden av å endelig få kaffekoppen sin. Så nå bærer det utenlands til våren.

Følger du en idé fra start til slutt, så får du lyst til å gjennomføre en til. Og enda en. Deretter begynner det å pøse inn idéer til andre prosjekter du kunne tenke deg å gjennomføre. Og plutselig befinner du deg nok en gang i et møterom fullt av viktige mennesker som venter på å høre pitchen din.

Men denne gangen er du litt mer forberedt.

Alt jeg putter i denne koppen smaker automatisk bedre

Alt jeg putter i denne koppen smaker automatisk bedre

 

 

 

 

 

 

 

Share

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Spetakkelet

Helge Svendsen

28 år gammel tekstforfatter fra Stavanger. Etter å ha forvillet seg til USA og Stockholm er han tilbake på norsk jord, nærmere bestemt Oslo. Ta en titt på portfolioen hans, eller følg han på Twitter.