Grafisk Design
Share

Indierock-bandet The Smiths ble dannet i Manchester i 1982 av Morrissey, Johnny Marr, Mike Joyce og Andy Rourke. De fikk raskt et trofast følge både i Storbritannia og resten av verden grunnet deres egenartede musikalske stil, som best kan beskrives som “non-rhytm-and blues møter postpunk med 60-talls-influenser”. Johnny Marrs rungende riff og Morrisseys hvasse lyrikk gjorde at The Smiths opparbeidet seg en stor fanskare gjennom 80-tallet til tross for at de bevisst gikk i mot strømmen av det som ble erklært populærmusikk på den tiden. Blant annet nektet de å benytte seg av synthesizere og de valgte å kle seg nokså nøkternt i jeans og rutete flanellskjorter. Det var derfor naturlig at de også ønsket å skille seg ut fra samtidens trender når det gjaldt designet av deres diskografi.

 

Fra venstre: Studioalbumene “Strangeways, Here We Come” (1987) og “The Queen Is Dead” (1986)

Fra venstre: Studioalbumene “Strangeways, Here We Come” (1987) og “The Queen Is Dead” (1986)

 

Hva karakteriserer et Smiths-cover?

The Smiths sine album- eller single-covre er alle meget stilrene og består i grove trekk av et foto av en klassisk pop- eller filmstjerne – ofte med en duotone-effekt – med som oftest kun bandets navn og albumtittel satt i en stilren antikva-font, som på det ikoniske coveret til “The Queen Is Dead” fra 1986 (over til høyre), hvor forøvrig den franske filmstjernen Alain Delon er avbildet (også kjent som ”den franske James Dean”) fra en scene i filmen “L’insoumis” fra 1965. Groteske (sans serif) fonter ble også brukt i mange tilfeller, da Smiths ikke hadde noen fast typografi på platene sine. To gode eksempler på dette er plateomslagene til “Shakespeare’s Sister” og “William, It Was Really Nothing”. Bandmedlemmene var ikke å se avbildet på plateomslagene før samlealbum-utgivelsen “The Sound Of The Smiths” ble utgitt i 2008, med unntak av to høyst spesielle tilfeller: Den amerikanske utgivelsen av “How Soon Is Now?” og fotografiet av Morrissey på den alternative utgivelsen av “What Difference Does It Make?” fra 1984.

 

Fra venstre: Singlene “Sheila Take A Bow” (1987) og “Ask” (1986)

Fra venstre: Singlene “Sheila Take A Bow” (1987) og “Ask” (1986)

 

Designerne og tanken bak omslagene

Hvem var så designeren bak disse ikoniske plateomslagene? Bandets fremste låtskriver og frontmann,
Steven Patrick Morrissey, sto ofte kreditert som designer, men selv om han sto for de fleste ideene så var han selvfølgelig ikke alene om jobben. Jo Slee, art-koordinator ved plateselskapet Rough Trade (og Morrissey’s assistent) var den hovedansvarlige designeren bak de fleste av The Smiths’ plateomslag og hun fortsatte også som designer for Morrissey utover den første delen av 90-tallet da han gikk solo. I tillegg til Jo Slee, var Caryn Gough den som sto for mesteparten av layout-arbeidet. Det eneste album-coveret i The Smiths sin diskografi som ikke er kredidert til trioen Morrissey/Slee/Gough er omslaget til “Sheila Take A Bow”. Dette plateomslaget er nemlig kreditert til ingen ringere enn Andy Warhol grunnet fotografiet av skuespillerinnen Candy Darling på front-coveret. Hun var en del av Warhol’s entourage og var forøvrig kjent som en muse for The Velvet Underground.

 

Jo Slee og Morrissey ved en platesignering i 1992 (Foto: Comtesse)

Jo Slee og Morrissey ved en platesignering i 1992 (Foto: Comtesse)

 

Morrissey gjorde det tidlig klart at ingen av bandmedlemmene skulle være på forsiden av omslagene. Det ble lagt vekt på å heller lage en gjennomført visuell identitet ved bruk av plateomslag med ikoner fra 1950- og 60-tallets populærkultur. Alle omslagene hadde sine egne enigmaer, var meget fargerike og kan i grunn regnes som små kunstverk. Motivene var alltid gjennomtenkte, slående og i mange tilfeller var de en mulighet for Morrissey til å sette ting på spissen, blant annet i forhold til samfunnets syn på homoseksualitet og feminisme. Det kunne virke som at Morrissey hadde brukt årevis på å planlegge sin egen berømmelse, noe uttalelser fra de andre bandmedlemmene også vitnet om. Johnny Marr, Smiths’ gitarist, kunne i et intervju med musikkmagasinet “Q” fra 2001 fortelle at Morrissey brukte mye av sin tid på det nasjonale biblioteket ved det Britiske Filminstituttet, kun for å finne det perfekte stillbildet til neste plateomslag.

Designprosessen

Morrissey kom ofte innom Rough Trade sitt kontor nord i London, for å diskutere ideer til nye plateomslag. Ifølge boken “Peepholism: The Art Of Morrissey”, som Jo Slee gav ut i 1994, hadde han alltid med seg røffe utkast til plateomslag, fulle av notater med pålimte fargepaletter og spesifiserte fonter. Morrissey hadde, da som nå, ingen kunst- eller designrelatert utdannelse, men han var utrolig lidenskapelig og hadde et godt øye for detaljer. Hvert plateomslag tok ca. to måneder fra idé til ferdig produkt og utkastene ble sendt frem og tilbake med sykkelbud fra designerne Jo Slee og Caryn Gough til Morrisseys leilighet i London. De siste stegene av prosessen var alltid hektiske og det ble for eksempel produsert seks forskjellige utkast av omslaget til “The Queen Is Dead”, alle med forskjellig fargepalett. Det var hardt arbeid, med tanke på dette var før Creative Suite gjorde sitt inntog og alt ble trykket på den tradisjonelle måten.

Ingen av de andre bandmedlemmene var involvert i selve designprosessen, men de var som regel alle meget fornøyde med resultatet. Morrissey tok alle disse innflytelsene som betydde mye for ham, alle fra vidt forskjellige områder, og gav dem en slags kontinuitet. Resultatet var et visuelt uttrykk som var umiddelbart gjenkjennelig for fansen.

Jo Slee fortsatte som sagt som Morrisseys designer under den første perioden av hans solo-karriere. Den nevnte boken “Peepholism: The Art Of Morrissey”, hvor hun beskrev designprosessen av plateomslagene og hvordan det var å jobbe sammen med Morrissey, er dessverre nå ekstremt vanskelig å få tak i, da den ikke lenger trykkes og brukte eksemplarer går for 400 kroner og oppover på Amazon og eBay.

 

Fra venstre: Singlene “Shakespeare’s Sister” (1985) og “William, It Was Really Nothing” (1984)

Fra venstre: Singlene “Shakespeare’s Sister” (1985) og “William, It Was Really Nothing” (1984)

 

Ikoner i ordets rette forstand

Til tross for at The Smiths kun eksisterte i snaue seks år, blir de i ettertid sett på som et av de mest innflytelsesrike bandene i historien innenfor indierock-sjangeren og var et av de bandene som la veien for britpop. Blant annet har både Oasis og Blur latt seg inspirere av dem. Når det gjelder selve plateomslagene — enten man liker dem eller ikke — så kan vi alle være enige om at The Smiths lyktes i å etablere en konsistent visuell, estetisk identitet for seg selv, som gikk stikk i strid samtidens norm hva albumdesign angikk. I kontrast til mange rett og slett glorete plateomslag med neonfarger og lensflare i flertall, valgte The Smiths heller å gå for så lite design som mulig med minimalistiske omslag, fokus på et fåtall farger og stilren, enkel typografi. The Smiths var virkelig et rebelsk band som ønsket å gå vekk fra alt som het normer og gjorde ikke bare opprør mot tatcherisme, men også mot overdådig designede platecovere.

 

Kilder:
Stylus Magazine

Vulgar Picture

The University of Manchester Computer Society

Door 16

allmusic

Forever Ill

“Mozipedia: The Encyclopedia of Morrissey and The Smiths” (2009), Goddard, Simon.

Share

En kommentar på “These Charming Album Covers

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Spetakkelet

Joachim Knestang Elstad

Joachim er en grafisk designer, rockabilly- og filmfantast fra Lillehammer i hans beste alder. Han er for øyeblikket bosatt rett utenfor Stavanger og har utdannelse innen visuell kommunikasjon fra Melbourne, Australia. Joachim er fast bidragsyter til Spetakkel og er lidenskapelig opptatt av god typografi og innovativt design.